Nina & Harriet, Victoria Falls, 16. Oktober 2022

Catwalking Among Baboons and Wild Boars before Departure on Rovos Rail.

Jeg kan ikke huske en eneste morgen i Afrika som jeg har våknet opp til uten at jeg var lykkelig, sa den berømte Ernest Hemingway en gang. Slik har vi det selv nå. Vi våknet opp på Victoria Falls Hotel, bare 100 meter unna jernbanestasjonen der vi skal stige ombord på toget.

Victoria Falls. Denne byen på den søndre bredden av Zambesielven, har samme navn som den mer berømte fossen. Livingstone ligger på den nordre bredden av elva. Ikke vår venn legemisjonæren denne gangen, men byen som har navnet sitt etter mannen. 

Man kan komme seg mellom de to byene ved å benytte broen over den drøyt 100 meter dype kløften. Gjør man det, har man også krysset grensen mellom Zambia og Zimbabwe.

Fra terassen kan vi nyte den beste sundowner i en herlig atmosfære. Utsikten er ubeskrivelig med den berømte broen og konturene av fjellene rundt de berømte Victoriafossene, oppkalt etter den britiske dronningen.

På tomten til det staselige hotellet med Stanley Room bar ligger det tre restauranter, noen med dresskode og svindyre priser. Inne i mellom turistene med de flotte dressene og kvinnenes store hatter og de lokale ansatte med sitt bredeste smil, møter vi også frittgående villsvinn og apekatter. 

På nattestid holder froskene og andre rare dyr konsert hele natta, så vi har ikke hatt mye søvn her. Likevel våknet vi opp med et smil og gledet oss til denne dagen. Det er jo selveste avreisedagen for vårt eventyr på skinner fra Zimbabwe til Sør-Afrika. 

For oss globetrottere imponerer ikke servicen på det ærverdige hotellet. Det sies at i Afrika går ikke tiden, den kommer. Men, her er det ikke alltid at servicen går på skinner. Verken lakesalaten eller krokodille med couscos fslt oss i smak, og vinen kommer aldri. Likevel er vi glade for å ha opplevet atmosfæren, og under frokosten møtte vi flere av våre medpassasjerer som skal til Sør-Afrika på skinner. 

Under frokosten dukket en apekatt opp på nabobordet og tok med seg sukkerposene og drakk opp juicen før den ble jaget bort. I dag tar vi på oss sølv og hvit kjole fra Ioánna på den røde løperen foran stasjonen, og prøver dem ut sammen med vesken fra Serena. 

Innsjekkingen på toget foregår under et tre utenfor resepsjonen vår. Det var like før kameraet til Harriet ble stjålet av en familie med store baboons da hun satte på selvutløseren mens vi praktiserte catwalk foran apekatter og villsvin. Den minner oss på hvor svindyr denne utflukten vår er men likevel verd det.

Slagordet for turen er jo «once in a lifetime». Så nå har vi pakket koffertene, handlet noen ekstra sko og er klar for tre døgn på Rovos Rail. Vi gleder oss til åyte luksusen om bord i dette elegante, hundre år gamle togsettet. Her skal vi sitte ved bord dekket med kritthvite duker, ha våre utsøkte måltider, drikke nydelig vin — og ellers bare nyte utsikten, eller en prat med nye bekjentskaper. 

Venner får vi hele veien på denne safarien. Både mennesker og dyr. Det er dresskode om bord. Kjolene er strøket og selvfølgelig skal vi kle oss i vakre kreasjoner fra Ioánna, og ta med den elegante røde vesken. 

Bon Voyage!