Til Gardasjøen

Nina & Harriet, Rovos Rails, 25. Oktober 2022

Livingstone again and a short story about Cecil Rhodes from the traveling ladies in Cape Town

Cape Town. Også her har David Livingstone vært før oss. Allerede i mars 1841 kom han hit etter tre måneder på havet. Vi har ikke brukt fullt så lang tid, selv om vi har reist nesten like langt. Han var her i en måned mens han ventet på at båten videre skulle bli klar. I 2022 er det enklere. Vi tar en kort flytur fra Pretoria og har bare fire døgn i denne nydelige havnebyen omgitt av vakre fjell. Mens Livingstone planla å bli i Afrika resten av sitt liv, planlegger vi vår neste uke i Kenya i Øst-Afrika. Vår plan etter det er å reise fra Mombasa på kysten hjem tilbake våre kjære i Norge.

Også Cecil Rhodes har vært her før oss også. Etter hvert som vi blir kjent med historien er vi faktisk glad vi ikke er her på samme tid som Rhodes. Cape Town var forresten den siste byen han besøkte, for han døde nemlig her i 1902, nærmere bestemt i bydelen Muizenberg ved stranda i vestlige Cape. Stedet var på den tiden en plass der rike hadde sine feriehus. I dag er den 20 km brede stranda et paradis for surfere og ferieturister med dyp pengebok. Studentene ved universitetet i Cape Town likte ikke statuen av Cecil Rhoses, så en dag bestemte de seg for å rive statuen egenhendig. Kanskje ikke så rart når vi høres historien om mannen som var samme sted som oss for over 100 år siden. Cecil hadde sagt det klart og tydelig:

- Vi briter er verdens fremste rase. Jo mer av verden vi bebor, desto bedre for menneskeheten. Han hadde visstnok en plan om å erobre hele det afrikanske kontinentet, med hele dets mangfold av naturressurser. Den samme mannen skal også ha uttalt: - Vi må finne nytt land der vi kan skaffe råvarer og samtidig utnytte de innfødtes billige slavearbeidskraft. Dessverre var det mange som mente det samme.

Og prestesønnen Mister Rhodes var en anerkjent mann av mange her her nede, siden kolonien han grunnla fikk hans navn, nemlig Rhodesia. Nå heter landet Zimbabwe. Cecil Rhodes var syk hele sitt liv, det var det milde klimaet her sør som var årsaken til at han dro hit. Han døde her i Cape Town i 1902, bare 48 år gammel. Skål for det!

Victoria & Alfred Waterfront er oppkalt etter dronning Victoria og hennes sønn Alfred. Her finnes butikker for den kjøpeglade, restauranter for den sultne, gallerier for den kunstinteresserte og Two Oceans Aquarium for den som er glad i å betrakte livet i havet. Vi kan også ta ferja over til Robben Island herfra hvis vi vil.

Vi lar oss imponere av det morsomme, gamle klokketårnet i gotisk stil, bygd i 1888, og restaurert i 1997. Det røde tårnet, som kan minne oss litt om Tobias´ tårn i Kardemommeby, bortsett fra fargen, var havnesjefens kontor og havnas signalstasjon. Tårnets underetasje inneholdt også en mekanisme som ble brukt til å sjekke tidevannsnivåene. Og ja, vi må selvfølgelig ta noen bilder.

Og sannelig! Denys Finch Hatton som vi kjenner fra boka og filmen «Mitt Afrika» som danske Karen Blixen skrev, har også vært her, men det var i 1910. Han seilte videre østover langs kysten og opp til Mombasa. Derfra dro han inn i landet, til Nairobi, for å skape seg et spennende liv der. Mer om ham og kjærlighetshistorien med Karen Blixen senere. Nå er det oss det gjelder, og hva vi opplever av spennende ting i denne byen som i 2021 ble kåret til «World`s Best Festival and Event Destination».

Table Mountain, Waterfront, Townships, Robben Island og Nelson Mandela. Dette er bare noe av det denne byen kan skilte med. Hvor skal vi begynne?

Vi starter med fjellet som danner et mektig bakteppe til byen. Det var et hellig sted for Khoi og Sanfolket, noe som ikke er så rart når man ser på den spesielle formen. Toppen er flat som ei bordplate, Table Mountain er et dekkende navn. I dag er det dessverre elller heldigvis tåke som legger seg som en bordduk over det flate fjellet.

Vi kan komme oss opp dit enten ved å gå eller å ta kabelbanen som ble åpnet i 1929. Dagens gondol, den runde vogna som snurrer 360 grader rundt slik at alle kan nyte utsikten samme hvor de står, kom i drift i 1997. Vi velger å overlate plassen i gondolen til andre denne gangen, siden vi har vært der oppe før begge to.

Vi slår oss ned på en av de mange restaurantene på Victoria & Albert Waterfront som nesten ligner litt på Aker Brygge men er litt finere. Her myldrer det av liv, båter, seler og andre rare dyr. Det er ved klokketårnet her båtene ut til Robben Island går. Øya der Nelson Mandela satt som fange i mange år. Fangen ble senere landets president og det er fashinerende å lese og lære om hvordan Mandela formet en ny regjering bestående av både tidligere hvite ministre fra Aparheidregjeringen og egne ministre som alle hadde vært aktive i ANC. Historien fashinerern oss og vi nyter et gladd hvitt i solen sammen med vår venn Ron som er så snill og huser oss disse dagene. Han bor i Hout Bay en drøy time unna byen. 

Sammen med Ron møter vi også på Christo Brand og hans kone Estelle. Christo Brand var fengselsbetjent på Robben Island fra han var 18 år gammel og nyutdannet, og hadde spesielt ansvar for Nelson Mandela også da han ble overflyttet til Pollsmor fengsel som fortsatt er et fengsel i dag. Brand ble venn med sin fange og satt på første rad da da Nelson Mandela ble innsatt som president. Brand har skrevet en bok om tiden med Mandela, og den fikk vi signert. Boka har tittelen «Min fange og min venn». 

Neste dag feirer vi FNs verdens matvareprogram med lokale kvinner som er aktive i Women on Farms. Det blir en uforglemmelig opplevelse der vi treffer masse interessante kvinner som har sterke historier å fortelle om sitt liv og arbeidet på gårdene. For noen fantastiske sterke og flotte kvinner! Vi tar hatten av for dem som overlever i så trange og vanskelige kår. De tredje dagen besøker vi mennesker som jobber og bor på vingårdene i Robertson. Her blir vi igjen møtt av bare velvilje, og de viser oss sine hjem der de lever under forhold vi ikke kunne tenkt var mulig. Barn, hunder, haner, høne, papegøyer og kyllinger dukker opp overalt. Barna vil gjerne fotograferes, og det vil de voksne og.

Smilende stiller de flotte afrikanske kvinnene opp foran huset sitt, i kjøkkenet sitt eller i hagen sin. De forteller oss sine historier og hva de savner blant annet et privatliv men det er omtrent umulig når husene de bor i er fulle. De har et sterkt ønske at arbeidsgiver vil reparere husene og sørge for at de kan bo under verdige forhold en vakker dag. 

Før vi forlater Robinson tar vi våre medhjelpere i den lokale fagforeningen som organiserer vinarbeidere med oss ut på middag, og vi får en herlig stund sammen med disse menneskene som virkelig jobber for bedre forhold for arbeiderne i dette landet. Vi ler, prater og synger kjente sanger sammen med mannen som er plassert nesten ute i gata med sitt lydanlegg.

Det blir klemming og avtaler om nye møter før vi kan vinke farvel. Siste dagen skal vi nyte i Cape Town uten et hektisk program. Men en liten tur innom Kirstenbosch botaniske hage er obligarorisk, sier vår vert. Her finnes et utrolig utvalg av forskjellige blomster og busker og noe Harriet har lyst til å utforske mens Nina fortsetter oppdagelsesreisen ved havna.

For de som har lyst og har noen tusen rand er det mulig å få seg en helikoptertur så de får sett denne fantastiske byen og dens vakre omgivelser fra en fugls perspektiv. Men vi velger også denne gang å holde oss på bakkenivå. Reisekassa er slunken, og vi skal snart fly langt igjen. Først via Etioipia til Kenya. Landets hovedstad Nairobi er neste stopp!