Magiske Seychellene
God søndag i stadig lengre og lysere dager Det gjør bare så godt i kropp og sjel.
Jeg forsetter mine søndagsinnlegg om kropp og selvfølelse. Det er faktisk en egen etterutdaning, som heter akkurat det. Den ble etablert med psykiatrimidler rundt år 2000, og jeg tror jeg har undervist og veiledet leger, psykologer og helsepersonell, i ca 15 år før jeg ga meg for et par år siden.
Min egen reise begynte mye tidligere. På bildet er jeg 11 år, og ikke akkurat overvektig. Min vakre mor stod i bakgrunnen. Hun slanket seg alltid, og tok også en operasjon for å fjerne mavefettet da hun var 50 år. Jeg var attpåklatt og mine eldre søstre slanket seg også, men lærte meg tidlig hvordan det var fest og fråtsing når ikke mamma var hjemme. Da laget min eldste søster toscarøre, og vi spiste kun den med store skjeer (var en dessertoppskrift, der den var toppet over bakte epler).
Da jeg var blitt 12, fik jeg beskjed om at det var slutt med kveldsmat. Den la man på seg av. Jeg var jo sulten, og fant mye godt i kjelleren. Da spiste jeg i smug istedet. Min mor gjorde nok dette i beste mening, men bra gikk det ikke. Jeg la på meg i tenårene, og slanket meg mer og mer. Jeg utviklet bulimi.
Det er ikke kun slanking som fører til en spiseforstyrrelse, men 90% av spiseforstyrrelser, starter med en slankekur. Det var noen krevende år. Jeg var på landslaget i roing, og klarte meg bra på skolen. Etter gymnaset begynte jeg å studere psykologi. Det var ikke mange som visste om spisefortyrrelsen.
Jeg søkte spisefortyrrelseslitteratur, men det fantes ikke mye om dette på åttitallet i Norge. Amerikansk faglitteratur hadde derimot kommet mye lengre, og jeg skrev til slutt en hovedoppgave om hvordan slanking påvirker oss psykologisk og fysiologisk. Jeg lærte hvordan man kan ta kontroll over spisefortyrrelsen og bli venn med mat og kroppen sin igjen. En læring jeg har hatt enorm glede av som psykolog i 25 år, og nå deler her. I butikken har dette også gitt meg trygghet til å spre en god kroppsopplevelse i møtet med alle de forskjellige kundene.
Jeg lovet meg selv som 25 åring at jeg ALDRI mer skulle slanke meg, og at jeg måtte få kontroll over dette og bli et bedre forbilde for mine eventuelle barn, spesielt døtre. Det har jeg holdt! 27 år senere har jeg aldri slanket meg, fått fire barn og levd et godt liv med mat og kropp.
Det går an - man må bare akseptere at man kanskje ikke får drømmekroppen, men hva er egentlig det? Er det å ha en frisk kropp man har et godt forhold til og lever et godt liv med, eller være i en kontinuerlig krig med seg selv og kroppen sin - er det et godt liv?
